17. MAI OG DAGENE ETTER

IMG_8925IMG_8977 IMG_8978  IMG_9044

Jeg håper dere alle har hatt en kjempe fin 17. mai- og pinsehelg. Jeg og Tomas hadde det kjempe koselig på 17. mai, med besøk av to av kompisene til Tomas og kjæresten til han ene som også er blitt en god venninne av meg. Frokosten hadde vi hjemme hos oss og jeg hadde stelt i stand til et skikkelig fest måltid av en frokost. Etterfulgt av en lavkarbo kake der jeg hadde lagd alt utenom kakebunnen (kommer helt sikkert til å legge ut oppskriften etterhvert), men det var rett og slett fordi jeg ikke hadde tid!

Lørdag skulle vi egentlig ha besøk, men Tomas har slitt med tett nese og jeg har vært kjempe dårlig, slik at jeg ble holdt våken hele natten på grunn av snorking og sovnet ikke før rundt 10-11 tiden (på morgnen), da var jeg så utmattet at jeg sov til langt ut på ettermiddagen. Jeg stod vell ikke opp før 17.00. Da var det varmt ute, jeg hadde vondt i hodet, var dehydrert og relativt gretten. Vi var jo nødt til å avlyse besøk…

Jeg arbeider fortsatt hardt med å la kroppen bli vant til metforminen, og energinivået er opp og ned konstant. Som følger av ustabilitet med medisinen gjør dette også at å ha på seg linser er en utfordring for væskebalansen i kroppen er ugjevn/ustabil. Dette gjør også at jeg blir VELDIG dehydrert og får heteslag når det er veldig varmt ute…og ja det er uansett hvor mye vann jeg drikker…

Jeg arbeider også hardt med å ikke stresse, når jeg skriver stresse, så er det i forhold til å bli frisk. Sykehuset nekter å ta meg av metformin og gi meg noe annet. I stedenfor skal vi lure/tvinge kroppen til å venne seg til den. Diabetes sykepleieren sa at det kunne ta sin tid, hun hadde hatt tilfeller der flere av hennes pasienter ikke hadde vent seg til dette på ett til to år…for min skyld så håper jeg at det stabiliserer seg fort. Så jeg må passe på å ikke stresse (igjen), men det er en evig ond sirkel. Sykepleieren har også satt ned store krav til meg i forhold til å bli frisk. Jeg har fått anbefalt av legen og sykepleieren at jeg bør tenke på å få barn innen jeg er 30, jeg er nå 23, i mellomtiden må jeg gå ned 8 kg, mer om jeg klarer, for å ha litt å gå på slik at jeg unngår svangerskapsdiabetes og andre komplikasjoner i forhold til det.  Jeg har egentlig aldri brydd meg om vekten min eller tenkt på dette med barn inne jeg er 30, men 8-10 kg er mye for lille meg. Samtidig så har jeg plantar fascitt (betennelse i en sene i hælen), sånn at alt jeg liker å gjøre når det gjelder trening er de tingene jeg må holde meg unna…Sykepleieren synes det var helt tragisk av meg å være sta på å prøve andre treningsmetoder, MEN VET DU HVA? For meg må trening faktisk være lystbetont, det må være gøy. Hvis jeg nå skulle begynt å trene spinning (noe jeg hater) så vet jeg at jeg ikke ville gitt alt og heller sittet å sløst bort tiden og ikke fått noe ut av det…dessuten, med plantar fascitt har jeg fått beskjed om å kun trene 20 min cardio av gangen…og det er enda mer tragisk for å løfte vekter er GØRR kjedelig, tross til at jeg har Tomas som har stilit i NM i bodyfitness, som er ganske flink med vekter.

Det er andre ting som tar opp stressnivået. Det å ta vare på min egen kropp. Haha! Ja, det er litt morsomt, men vet du hva, etter at jeg ble syk har jeg faktisk blitt tvunget til å slappe av, tvynget til å ta vare på meg selv, lytte til kroppen. Jeg har pleid å ha ganske høyt tempo på hverdagen, men jeg ser nå at energien ikke finnes og det ender opp med at jeg blir rastløs.

Nå vet jeg at mange sitter å tenker «men det er jo bare å bevege på seg og gå i treningsstudio og spise sunt, da blir du frisk» eller at kravene som er blitt satt er «enkle». Da kan jeg si med en gang at du skal ALDRI dømme folk som har diabetes! ALDRI. Der har jeg vært og lært.  Min mor fikk diabetes for ca 10 år siden, jeg husker jeg tenkte at hun var lat, at hun var teit som ikke gjorde hva legene/sykepleieren anbefalte henne, jeg pleide å klandre henne for at hun ikke tok tak og ble frisk. Men gud så dårlig samvittighet jeg har nå…Dette er søren meg ikke lett. Jeg innser at jeg er SÅ heldig som har Tomas ved min side som offrer spisevaner og som kan guide meg gjennom kosthold og trening. Mamma hadde ingen. I tilegg hadde hun fire barn å ta seg av, det har ikke jeg, jeg har et «luksus» problem om jeg kan kalle det for det. For meg er det kjempe kjedelig å dra å trene i 40 minutter og bli så sliten at jeg ender opp med å sove i 2 døgn etterpå. Det har skjedd hver gang jeg har trent nå. Det gjelder også dager hvor jeg er mye ute og går mye og er litt mer enn normalt aktiv. Og på toppen av dette har løs mage på grunn av metformin…Nå vet jeg hva min mor måtte gjennom, for hun så var sykdommen mer kritisk, hun måtte tas av metformin og starte på en rekke andre piller og fast med store doser insulin. Jeg forstår nå hva hun gikk gjennom.

Det skal ikke være lett, jeg prøver å holde motet oppe, men av og til vil jeg faktisk bare sette meg ned å gråte for alt er så sinnsykt håpløst. Men det finnes lys i enden av tunnelen, det gjør det, med litt tålmodighet og et stort smil 😉

Christina

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s