PÅ TALLERKENEN OG I KOPPEN

Litt om hvordan vi gjorde ting og om ord og utrykk vi bruker…

Når sykdommen først var ett faktum var det en del valg som skulle vise seg å bli avgjørende for oss begge. Christina visste ikke hvilken type diabetes hun hadde så vi måtte være ekstra nøye med hvordan vi gjorde ting. Diabetes er for mange en veldig kjent sykdom, men ikke mange vet er at det enten skyldes mangel på egenproduksjon av insulin (type 1) eller at man har egenproduksjon av insulin bare at det ikke virker like bra som for mennesker uten sykdommen (type 2).

Nå er verken Christina eller jeg noen eksperter på sykdommen eller utdannet leger, men det var flere ting som pekte mot at det skulle være type 2 eller kanskje bare prediabetes. Ved de dosene insulin hun fikk av sykepleierne burde nedgangen i blodsukkeret, for eksempel, vært betraktelig større. Dette er noe som peker mot at en persons insulin virker dårligere generelt, altså type 2. Men igjen, vi hadde ikke fått svar fra noen lege, og det skulle vise seg å ta veldig lang tid.

Innleggelsen skjedde i november og i tiden mot jul gikk vi og ventet på innkalling til Lovisenberg sykehus. Både Christina og jeg valgte derfor ikke å ta noen sjanser på hva slags type det var og la om til lavkarbokosthold. Dette for å sørge for at blodsukkeret ikke steg etter oppholdet på sykehuset og for å gjøre det enklere å bli kvitt symptomene om det skulle vise seg å være type 2. I mellomtiden tok Christina blodsukkeret jevnlig den første tiden og satt hun både langtidsvirkende og korttidsvirkende insulin. Forskjellen på de to typene sier seg selv, bare at korttidsvirkende ofte settes i forbindelse med måltid og senker blodsukkeret raskere.

I lang tid svinger blodsukkeret hennes mellom 8-9 og 12-13. Men det svinger ikke logisk hele tiden. At det til tider er så lavt som 8-9 tyder på at hun kanskje bare har noe som kalles prediabetes. Dette er bare forstadiet til type 2 hvor ikke alle symptomene er påvist. Her er det mer vanlig å bruke metformin som medisin enn insulin.

Vi begge begynner å bli utålmodige på når Lovisenberg skal ringe. Julen passerer men ingen telefon. Christina ringer fastlegen sin og han sier han skal undersøke saken. I mellomtiden får Christina kutte ut korttidsvirkende insulin og slipper å måle blodsukkeret. Hun har vært så flink med kosten at langtidsblodsukkeret har sunket betraktelig.

Vi fortsetter trenden med lavkarbo og sørger for at Christina kun får i seg karbohydrater med lav glykemisk indeks. Glykemisk indeks (GI)er ett tall på hvor mye en matvare øker blodsukkeret med i løpet av noen timer. Jo lavere GI jo mindre stiger blodsukkeret. Noe som igjen er avgjørende for hvor mye insulin kroppen trenger å skille ut. Når man spiser mat med mye karbohydrater som har høy GI må kroppen skille ut masse insulin, noe som igjen kan gjøre at insulinet ikke virker så bra som det skal. Dette er ikke ønskelig så matvarer som for eksempel nøtter, søtpotet, havregryn, fullkornsris og fullkornspasta som har lav GI blir prioritert mens hurtigris, sukker, loff, banan og glukose har meget høy GI kuttes ut.

Etter som tiden går finner vi flere metoder for å lage mat med varer i lavkarboens verden. Vi lager pizza med bunn laget av cottage cheese og ost, baker brownies med mandelmel og Sukkerfritt sjokolade. Finner ett nytt søtningsmiddel som heter Tagatesse og lærer fort å søke opp og finne oppskrifter på google og gjøre om på de slik vi ønsker. Og etter hvert blir Christina kalt inn til time hos Lovisenberg, det skulle vise seg at Ullevål sykehus hadde glemt å sende papirene pga en kræsj i

datasystemene dagen det skulle blitt gjort. Det er for dårlig. Nesten tre måneder etter innleggelsen, nærmere bestemt i starten av februar blir hun kaldt inn.

Vi hadde virkelig begynt å lure på om de ikke gadd å prioritere så unge pasienter som Christina, men det var altså en glipp.

Her får hun bekreftelsen vi har ventet på, det er diabetes type 2. As we thought!

Legen der ser ut til å ha meget god peiling på det han driver med og tar henne av insulin og gir henne metformin. Denne skal gjøre at hennes eget insulin virker bedre, hemme opptak av karbohydrater fra tarmen og senke produksjon av glukose i leveren. Vi fortsetter dermed med det samme kostholdet vi har hatt frem til nå.

Det skulle vise seg ikke å være det smarteste.

Ikke lang tid etter Christina har begynt å ta de nye medisinene begynner hun å få problemer med magen. Hun går ofte på do og sliter med mageknip. Dette vedvarer i over tre uker hvor vi begynner å lure på om hun tåler medikamentet hun ble satt til å bruke. En av bivirkningene skal visstnok være såkalte gastrointestinale problemer, eller på godt norsk fordøyelsesproblemer. Vi bestemmer oss for at hun skal dra til legen sin en dag, men hun får en annen lege. Greit nok. Den andre legen forteller at hun kan ta litt insulin om hun føler for det. Det funker. Samtidig begynner vi å se på hva hun får i seg av karbohydrater og finner fort ut at hun ligger for lavt. Ja faktisk så lavt at det er mulig hun er i ketose.

Ketose, eller ketolyse betyr i prinsippet at man spiser så lite karbohydrater at man tvinger kroppen til å forbrenne mer fett for å få energi. Ett biprodukt av denne prosessen er noe som kalles ketonlegemer, og dette kan kroppen til en viss grad bruke som energi istedenfor glukose, eller karbohydrater. Dette er ikke bra i lengden så vi prøver oss med litt mer karbohydrater. Men er fortsatt innenfor det man kaller lavkarbo.

Tiden går og Christina sover litt mer om nettene. Det er blitt ørlite bedre, men er langt ifra optimal. Vi prøver litt frem og tilbake med karbohydratene og de gangene hun spiser for lite kommer problemene tilbake. Vi er derfor ganske sikre på at dette er veien å gå og fortsetter i dette sporet, for å få stabilisert mat inntaket helt. Neste steg på veien blir å få innkalling til Lovisengberg og prøve å få Christina på trening med jevne mellomrom for ytterliggere å jobbe med sykdommen. I mellomtiden kommer vi til å fortsette å eksperimentere med oppskrifter for å gjøre matverdagen lettere for oss begge. Så neste innlegg kommer til å innholde ingrediensene vi bruker.