OM TOMAS

Hei alle sammen!

Først vil jeg si litt om meg. Jeg er en gutt i siste halvdel av 20-årene, egentlig tjueni, men siden det er for nærme tredve velger jeg å kalle det siste halvdel av 20-årene. Jeg vokste opp på Bygda, nærmere bestemt Vikersund, og flyttet inn til Oslo da jeg ble voksen. Som liten drev jeg med svømming, fotball og skihopping. For tiden studerer jeg og jobber. Fra mitt ståsted kommer denne bloggen mest til å handle om hvordan jeg ser på ting med min bakgrunn. Selv har jeg brukt mye tid på treningsstudio i form av fitness og mye tid på kjøkkenet med det formål å optimalisere effekten av treningen. Dette har nå snudd litt selv om jeg egentlig er av den oppfatningen av at kroppen må ha mer karbohydrater enn det lavkarbo tilsier for at treningen skal fungere optimalt. Dette har jeg måttet vri om på og nå får testet ut hva som fungerer for meg og Christina med et slikt kosthold. Jeg er også hennes nærmeste i hverdagen og får et annet øye på ting enn hun alltid klarer å få. Det hjelper ofte å være to om ting. Kreativiteten min har også virkelig fått testet seg siden vi har begynt med dette, så nå sitter jeg altså her og skriver mitt første blogginnlegg noensinne!

tomas1

Derfor tenkte jeg å begynne litt med å se på hvordan det hele startet fra mitt perspektiv.

En morgen i november står jeg opp sammen med Christina for å spise frokost sammen før hun skulle til legen. Hun skulle sjekke en kul hun hadde på innsiden av låret. Den hadde verket og blitt betydelig større bare i løpet av en uke. Vi sa hade og hun dro av gårde mens jeg skrudde på pc’n og begynte med skolearbeid. Jeg hadde friuke.

Etterhvert får jeg melding fra Christina, hun må rett på sykehuset og operere. Shit tenker jeg, håper ikke det er noe skummelt med den kulen. Hva gjør jeg? Det er flere tanker som svirrer i hodet på meg, men jeg vil i alle fall bli med henne på sykehuset. Det ønsket hun, så jeg kler på meg og drar opp umiddelbart. Christina kommer og jeg hjelper henne inn. Stort sett hele dagen går med til venting. Og etter hvert får vi vite flere ting vi ikke visste. Hun har Diabetes. Dette ble påvist fordi blodsukkeret hennes var så høyt som 22!

Virkelig? Tenkte jeg. Jeg forholdt meg rolig inntil videre, håpet på at det var en mulighet for at det ikke stemte siden hun hadde en kul i låret og at hun hadde drukket julebrus til frokost. Men etter hvert kunne legene fastslå dette.

Christina får også beskjed om at hun blir liggende noen dager på sykehuset med tanke på at kulen skal ut og at hun har diabetes. Jeg måtte altså sove alene for første gang på lang tid. Det var hardt. Jeg var jo så vant til å småprate litt før vi skulle sove og klø Christina på ryggen til vi sovnet. Husker jeg felte en tåret idet jeg gikk ut døren fra sykehuset og på vei hjem. Jeg dro innom Rimi for å kjøpe meg trøstepizza og trøstesjokolade.

De neste dagene gikk med til å gjøre skole, jobbe og besøke Christina. Så fort jeg hadde fri dro jeg opp på sykehuset og var der til sykepleierne kastet meg ut. Jeg merket skikkelig på meg selv hvor mye denne jenta betyr for meg, og hvor mye hun beriker livet mitt. Det er så jeg kan dele det opp i to: ”Før Christina” og ”etter Christina”. Jeg så at det var hardt for henne også. Alt kom som er stort sjokk siden vi hadde forventet at fastlegen hennes bare kunne tappe ut kulen og så ville alt bli bra igjen. Hun gråt, jeg gråt, og noen ganger gråt vi sammen.

Det var vondt å se jenta mi så lei seg. Det eneste jeg kunne gjøre var å være der for henne og trøste og støtte henne gjennom oppholdet på sykehuset.

Dagene går og etter seks dager blir Christina skrevet ut av sykehuset, jeg overtar jobben som sykepleier frem til såret har grodd. Med seg har hun insulin og blodsukkermåler. Noe hun må bruke hver dag. Hun får beskjed om at Lovisenberg Sykehus skal følge henne opp på diabetesen, samtidig som vi må finne ut av hva vi skal gjøre med kosten. Christina har bare lyst på burger og Cola, men vi begge vet at det ikke er lurt på dette tidspunktet. I stedet får hun Cola Zero og mat uten karbohydrater. Det går i så enkel mat som kjøtt, grønnsaker og eventuelt saus uten karbohydrater. Ganske enkel og kjedelig egentlig. Vi finner fort ut at lavkarbo er det lureste valget for at hun skal kunne leve med sykdommen og kanskje bli kvitt symptomene. Det viser seg å bli hardt. Spesielt for Christina som er så vandt til å spise mye ris og drikke vanlig Cola. Det ble en vanskelig første uke med humørsvingninger hvor jeg virkelig måtte vri hjernen for å få ting til å funke. Bare tenk deg om noen tar fra deg noen av de tingene du er mest glad i. Jeg for eksempel hadde krepert om jeg hadde fått beskjed om at jeg aldri kunne spise sjokolade igjen! Der var hun heldig, siden hun ikke spiser godteri.

Selv om Christina var nødt til å legge om kosten og spise betydelig mindre ris, potet og pasta osv. var ikke jeg nødt til det. Derimot har jeg lært meg å kjenne Christina så godt at jeg visste det ville bli hardt for henne om jeg fortsatte med mine kostholdsvaner. Jeg valgte å ta hensyn til den jeg er mest glad i og bestemte meg for å legge om til lavkarbo selv. Hvis jeg hadde snudd på eplet og havnet i den samme situasjonen kan jeg godt tenke meg hvilket sug det hadde blitt om kjæresten min skulle få spise det jeg ville ha, mens jeg måtte nøye meg med ting som var sunt. Da hadde jeg blitt lett å irritere, jeg vet hun også ville gjort det samme for meg!

Sånn ble det altså, ikke lavkarbo fordi vi valgte det, men fordi vi var nødt. Det var her det hele startet og åpnet en helt ny verden innen matlagningen for oss begge. Ja så mye fant vi på og testet ut at vi tenkte det ville vært gøy og delt det i en litt annerledes blogg om lavkarbo. Jeg husker vi begynte å lage mandelmelk og mandelmel, det var bare starten på mange ulike retter og ingredienser vi kommer til å skrive om.

Ettersom vi innså at dette kom til å bli en livsstil gjorde vi mye for å holde humøret oppe. Vi tilbrakte mye tid på kjøkkenet og prøvde ut nye ting. Utfordringene bestod i å lage de samme tingene som vi hadde laget før, bare med minimalt karbohydratinnhold, og å finne nye retter som ikke innehold karbohydrater alene. Melka i teen ble for eksempel byttet ut med hjemmelaget mandelmelk, brownies ble laget med tagatose i stedet for sukker, ris byttet ut med blomkålris. Ja vi fant mange nye måter å lage mat på. Noen av dem ble til og med mye sunnere enn originalen. Mandelmelk inneholder blant annet mye sunnere fett enn kumelk og minimalt med karbohydrater.

Etter altfor lang tid får Christina oppfølging av Lovisenberg sykehus. Disse er spesialister i Norge på diabetes og hun tas av insulin og begynner med metformin. Ett preparat som gjør at hennes eget insulin virker bedre. Vi så for oss at nå skulle ting fort bli mye bedre siden hun også hadde gått betraktelig ned i blodsukker etter hun var på sykehuset. Men det skulle ikke vise seg å være så lett. I starten gjorde metforminen ting ganske ustabilt for Christina. Hun sov mye om dagen, og var mye på do på natten. Var hun våken på dagen gikk energinivået hennes opp og ned som en jojo. I tillegg til at foten hennes hadde begynt å verke (etter en skade i fjor sommer). Det kan jeg forstå var slitsomt. Etter hvert som tiden gikk fant vi en behandlingsmetode for foten, og mageproblemene har begynt å roe seg litt. Dette har skjedd fordi vi fant ut at hun lå altfor lavt på karbohydratene. Hun hadde vært så lavt til tider at det er snakk om ketose. Dette er ikke bra i lengden. Nå som vi har levd med dette i fire måneder har vi begynt å få teken. Stadig flere forsøk på bakverk, middagsmat og snacks blir prøvd ut. Noen med hell andre uten hell.

Vi lærer stadig nye ting og mye blir faktisk mye bedre enn det man lager med vanlige oppskrifter. Det meste av det kommer til å bli postet her på denne bloggen i tillegg til at vi kommer til å skrive litt om hvordan andre med diabetes kan takle sykdommen på samme måte. Og det vil nok komme noen innlegg om hvordan trening som funker ifht diabetes og lavkarbo. Så det var min historie så langt, håper dere følger med videre da det er mye spennende i vente!

tomas

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s