PÅ TALLERKENEN OG I KOPPEN

De av dere som kjenner meg, vet hvem jeg er. Men for de av dere som ikke vet hvem jeg er, så er mitt navn Christina. Jeg er 23 år gammel og har nylig oppdaget at jeg har diabetes.

Denne bloggen er mest ment for venner og familie, men alle som ønsker å lese bloggen er selvfølgelig hjertelig velkommen til det. Helt siden jeg oppdaget at jeg hadde diabetes har jeg hatt vanskeligheter med å uttrykke meg. Følelsene mine ovenfor sykdommen er i høyspenn og jeg har slitt med å fortelle hvordan jeg faktisk har det med meg selv og hvordan dagene mine har vært. Jeg tror ingen, utenom samboeren min Tomas, vet hva dagene går ut på.

La meg ta dere med til begynnelsen…

På en sommerdag i Juli 2011 var jeg så uheldig at jeg falt ned en trapp, det var nok  ikke en hel trapp, men en halv. Jeg var heldig nok til å ikke få noen større skader enn å forstue foten min og dro rett på legevakte. Der fikk jeg vite at det var en forstuelse og at jeg bare måtte slappe av og ikke trå på foten. Det var her helvete begynte. Det var av og på med sykemeldinger og jeg var borte i flere uker.

Foten min ville ikke slutte å verke og jeg fikk så mye rart mot smerten…en rekke smertestillende, betennelsesdempende piller, forskjellige kremer til å smøre på ankelen. Veldig få av disse midlene virket. Smertene forsvant aldri og jeg tok til takke med å leve med den, dog var det bestilt time i slutten av oktober til MR-scann. Men det var jo hele tre måneder til…

Månedene gikk og foten var vond. Så vond at å sovne var en utfordring. I bursdagsgave hadde jeg fått en tur til København av Tomas. Vi fikk jo aldri avbestilt denne reisen fordi vi begge trodde at smertene i foten ville gå over innen den tid. På vei hjem fra København oppdaget jeg en kul ved lysken. Om lag en uke etter vi var kommet hjem fra Danmark, var denne kulen blitt større og mer vond, jeg kontaktet legen. Det viste seg at dette var en abscess og jeg ble lagt inn på Ullevål samme dag. Det var mens jeg ventet på å få svar på blodprøvene det ble oppdaget at jeg hadde veldig høyt blodsukker. Så høyt at det var snakk om diabetes. Jeg ble lagt inn med 22 i blodsukker.

Jeg lå inne i seks dager, hvorav tre av dagene måtte jeg faste fordi jeg jeg kunne bli operert for abscessen når som helst, det tok sin tid. Jeg hadde det ikke bra mens jeg lå inne på Ullevål. Jeg ble stukket i fingeren hver time, hver dag, etter operasjonen min hendte det at sykepleierne glemte å rense såret mitt (jeg lå med åpent sår etter operasjonen) fordi det var for mye å gjøre. Jeg var sulten konstant og spiste mat som gjorde at blodsukkeret økte, fordi jeg ikke lå på diabetes avdelingen, i tillegg hadde jeg sinnsykt med hjemmelengsel og ville bare hjem til Tomas og sove i de trygge armene hans. Jeg lå på 11-14 i blodsukker de siste tre dagene. Og ble skrevet ut med fult insulin utstyr og blodsukker apparat og lovnad om at Lovisenberg Sykehus skulle følge meg opp.

Jeg ble sykemeldt fra november til januar, i denne perioden skulle jeg lære meg å venne meg til å sette insulinsprøyter til hvert måltid og morgen og kveld. Jeg hadde også et åpent sår som måtte gro, jeg var til sårskift annen hver dag på Ullevål. Jeg skulle også, som sagt, i denne perioden bli kontaktet av Lovisenberg. Da dette ikke skjedde purret jeg på fastlegen og sykepleierne på Ullevål, som etterhvert bekreftet at papirene hadde forsvunnet eller aldri blitt sendt videre fordi Ullevål Sykehus hadde data-problemer dagen jeg ble skrevet ut. Jeg hadde falt utenfor systemet.

Andre uke var jeg tilbake på jobb med insulin og egen matplan som Tomas hadde vært med å utvikle for meg. Jeg hadde spist lavkarbo dietten siden jeg ble skrevet ut av sykehuset, dette på eget intiativ. Det var ikke noe jeg ville, ikke noe jeg gledet meg til. Vennene mine kalte det rett og slett «LCHF by Default». Den først uken hjemme fra sykehus og med lavkarbo var forferdelig, alt jeg ville ha var karbohydrater, jeg ville ha hamburger, junk food, ris, pasta -alt jeg ikke kunne spise rett og slett. Stakkars Tomas, som måtte bo med en humørsyk og relativt sulten person. Men etterhvert fant vi ut hva som måtte til for at jeg skulle klare dette. Det var rett og slett å variere maten ofte. Og finne nye og gode LCHF oppskrifter. Her begynte vi å leke med ideen om å starte en blogg.

I mellomtiden ble det mer sykemelding, jeg hadde veldig lite energi, jeg slet også med foten min som vi hadde fått svar på i slutten av november, var Plantar Fascitt. Det var i starten av februar jeg fikk innkalling til Lovisenberg Sykehus. Da jeg kom til time hadde de fortsatt ikke fått noe papirer fra Ullevål, men hadde funnet meg i systemet. Men uten noe papirer. Da jeg fikk snakke med en diabetes sykepleier, visste hun veldig lite om hva hun kunne gjøre for meg, jeg hadde ikke fått vite hva slags type diabetes jeg hadde. Jeg var så heldig den dagen, denne sykepleieren tilkalte en annen sykepleier som igjen fikk tak i diabetes legen. Som fastslo med en gang at dette var Diabetes type 2. Siden jeg hadde vært så flink og spist lavkarbo på egenhånd hadde jeg redusert sykdommen noen prosenter, dette fikk jeg veldig ros for. Det ble gjort en avgjørelse om at jeg skulle slutte på insulin og starte på metformin tabletter. Jeg skulle fortsette å spise lavkarbo, ta metformin og samtidig arbeide med å komme meg på trening.

Nå har det gått ca 2 måneder siden jeg begynte på metformin og det viser seg at jeg ikke tåler metformin. Jeg har ligget hjemme med løs mage og søvnløse netter i 1,5 måned nå. Kroppen har ikke tatt til seg noe næring fra maten rett og slett.

Nå sitter jeg med lite energi og venter på at Lovisenberg skal kalle inn til ny time slik at jeg kan få nye medisiner. Jeg innser sakte og sikkert at jeg har undervurdert sykdommen min veldig. Jeg må innse og erkjenne at dette faktisk tar tid. Jeg tenkte det ville være lett å komme seg på trening og få tilbake gamle rutiner…så feil kan man ta altså.

I mellomtiden får jeg konsentrere meg om denne bloggen og slappe av.

Dette var min historie.