PÅ TALLERKENEN OG I KOPPEN

Heisann og hoppsann!

Nå er det veldig lenge siden det har blitt noe som helst skrevet på bloggen. Det akter vi å gjøre noe med! Jeg ser at vi sluttet å skrive her rundt juni-tiden i fjor og det har vært en god del grunner til det.

Som dere sikkert forstod så drev jo vi med LCHF (lavkarbo), etter mye råd fra venner, familie og ikke minst sykehuset. Jeg hører konstant at Lavkarbo er veien å gå for en diabetiker, men det funket bare ikke for meg…Kroppen min var i konstant ketose, noe som gjorde at jeg følte at jeg ble kvalt på innsiden. Kroppen var konstant sliten, da snakker vi om at en normal treningsøkt på 40 minutter ville slå meg ut i tre hele dager, jeg ville bokstavelig talt sove i tre dager foruten å spise litt og gå på do. Tragisk. Jeg så jo ikke noe valg enn å begynne å spise mer karbohydrater i maten selvom medisinene (metformin) fortsatt ikke funket. Jeg var fortvilet og lei meg og ikke minst sliten og dette begynne å tære på psyken min.

I august fikk jeg ved et «hell i uhell» som jeg kaller det, en ny fastlege. En ung dansk lege. Og gud hun var flink og kunne sakene sine. Jeg fikk vite at min forrige fastlege hadde gitt meg medisiner fra 70-tallet, medisiner jeg aller helst ikke burde gått på, byttet disse ut med nye og mer «moderne» medisin. I tillegg hadde Tomas sin mormor rådet meg til å spørre legen om å bytte fra metformin til glucophage (som er samme medisin men med forskjellige bindemiddel, glucophage er også original preparatet til metformin). Noe fastlegen min synes var en veldig god ide. Jeg ble satt på glucophage og en nyere tablett som heter Trajenta, denne skal dempe blodsukkerstigningen i lengden. Med disse nye tablettene begynte ting sakte og sikkert å snu, i tillegg til å gjøre om på kostholdet (igjen…). Legen forstod min fortvilelse og desperasjon og roste min kjære Tomas for å ha hjulpet meg med kosthold. Vi snakket sammen og ble enige om at jeg skulle inn i et program som het raskere tilbake. Raskere tilbake for min del betød å dra i terapi eller til en psykolog for å prate om, i dette tilfellet, sykdommen min og hva jeg tenkte rundt dette. Dette skulle hjelpe meg raskere tilbake i jobb blandt annet. Det ble invilget 10 timer. Det kom veldig raskt fram at jeg har lidd av PTS (post traumatisk stress syndrom) som følge av innleggelsen på sykehus året før. Det kom også fram at det var en del mennesker rundt meg som ikke forstod hva jeg gikk gjennom, at for meg har der virket som at de synes at sykdommen er lett å ha med å gjøre fordi jeg er ung. Tro meg det er den ikke.

Legen min tok ikke bare tak i psyken min men også i sykehuset, som «liksom» skulle følge meg opp. Men som kun hadde hatt meg inne til en samtale 2 ganger på 10 mnd. Jeg fikke ikke noe rask oppfølging av den grunn da jeg hadde et uhell noen dager etter bursdagen min og ble lagt inn på sykehuset igjen…Dette derimot resulterte i at jeg fikk time fort og fikk vite at de ikke hadde testet meg for en Diabetes-lada (altså en type 2 som med tiden blir en type 1 – insulin avhengig). Så nye prøver måtte sendes inn og mer venting, tenk hvis de hadde feilmedisinert meg i 1 år…»Flaks» for meg har jeg en TYPISK type 2! Altså jeg kan bli kvitt alle symptomene og være nærmest «normal» igjen. I tillegg til dette fikk jeg tilbud om å starte på en ny medisin som en «forsøkskanin» (som jeg liker å kalle det) på en tablett type som het Forxiga. Denne begynte jeg på to uker før jul og hadde oppfølging i midten av Februar en gang. Jeg ble den første kvinnen i Norge som fikk prøve denne medisinen da denne bare hadde blitt testet på menn før meg, det gjorde slik at jeg fikk strålende resultater og overlegen ved Lovisenberg sykehus var fornøyd. Denne fortsatte jeg på.

Etter et beintøft siste kvartal av 2013, hvor blodsukkeret var på et sted mellom 14-22 hele tiden (normal verdi er 3-6), med mange søvnløse netter og mas…fikk jeg endelig ro. Medisinene begynte endelig å virke, selvom jeg hadde opp og nedturer…så virker den i bunn og grunn. Fra og med august hadde jeg vært til blodprøver alt fra en gang i uken til annen hver uke med ymse resultater. Fra og med høsten 2013 sank blodsukkeret ned fra 21 til 8,4(!) For en triumf!

Livet har blitt snudd på hodet! Etter et år og 3 mnd med prøving og feiling har jeg (og Tomas) E-N-D-E-L-I-G knekt koden, vi har funnet den gyldne middelvei, svaret, løsning!! Sykehuset har endelig fått fingern ut av ræva og bidratt, et og et halvt år too slow, men det funker nå!

Nå har jeg ikke tatt blodprøver siden februar og skulle tatt en i mars…noe jeg har vært litt redd for, jeg vil på en måte vite at jeg har normale verdier og frykter litt for hva det vil gjøre med meg dersom jeg ikke er på ønskede verdier. Jeg leter etter litt mot rett og slett…

Når det er sagt så har jeg villet begynne med matbloggen igjen. Det er som terapi for meg, å dele med andre hva jeg spiser, eller vi synes det er gøy å dele hva vi lager til middag og gjerne ellers, og min erfaring kan kanskje være til hjelp for andre. I ca 6 mnd har vi spise normal-kost med redusert mengder med karbohydrater. Vi har funnet en form for balanse hvor jeg kan spise litt mer av den maten jeg liker som pizza, lasagne, pasta, matretter med mye karbs generelt (asiatisk mat, hehe) og følelsen er DEILIG selvom det er vanskelig å begrense seg av og til. MEN det funker for MEG! Er det en eneste ting jeg har lært under denne sukkertåka, så er det faktisk å lytte til kroppen og lære å kjenne seg selv og hva som funker for deg med diabetes type 2, ikke ta for mye råd av andre enn faglærte eller folk som har skikkelig peiling (som Tomas). For det er faktisk et H-A-V med dietter og matplaner og sjas som man faktisk må prøve og feile med. For meg ble det en kominasjon av noe Fedon Lindberg kaller «smart-karbo» (mer fiber) og å telle kalorier. Dette har ført til at jeg har gått ned ca 7 kg (hvorav målet er 7 kg til i forhold til BMI, bli frisk og en evnetuel fremtidig gravidiet).

Så med dette ultra lange innlegget blir bloggen derfor «På tallerkenen og i koppen». Hvor Tomas skal få skrive om sin kunnskap om kaffe og te og jeg vil poste mer om mat; lettmat, vanskelig mat, tung mat, glad mat, sinna mat, -mat på tallerkenen!

Velkommen til nye lesere og hei igjen til våre «gamle» lesere 🙂

Klem